3. april 2007
Etter litt for lang tid skal jeg endelig legge ut en sak på treneres hjørne. (Tar selvkritikk for dette)
Jeg er opprinnelig fra Berger, og har gått mine barneår i fotballen der. I et herlig miljø, med fantastiske bussjåfør Kjell, ( som de fleste bør kjenne !) som trener. Der lærte jeg meg å elske fotball. Vi har alle en gang i løpet av livet spilt på et vanvittig bra lag. Disse historiene kjenner alle til. Laget har en egen evne til å bli bedre og bedre for hver gang vi forteller den. Men jeg kan med hånda på hjertet stå inne for at Bergers 1980 årgang var fantastisk. Selv om det aldri ble noen cuptriumf for oss, ble det 3 sterke 2. plasser i store cup`er og utallige gode turneringer med et grønt lite lag som ikke fryktet noen.
Mine første erfaringer med Svelvik IF kom selvfølgelig på fotballbanen. I shortser, som mer lignet kjoler, løp vi rundt jevnaldrene fra SIF og utkjempet utallige spennende og morsomme kamper. Høydepunktet kom da trener Kjell lovet total røykekutt hvis vi vant 20-0. Selvfølgelig en dristig påstand av en mann som har et bra forbruk. Kampen endte som den måtte. Berger - SIF 20-0. Og en noe utilpass trener med et stort problem !
Når årene begynte å ta kortere og kortere tid var det et godt tegn på at jeg begynte å bli eldre. Og med alderen kom også sulten. Jeg ville videre, og mens Bergers smågutter også ble eldre og fant andre gleder enn fotball, dro de med håp om "proffliv", til Svelvik IF for å utvikle seg videre. Mange lurer vel nå på om man utvikler seg i en klubb man har vært med på å slå med så stygge sifre, men sannheten var at Svelvik IF hadde et mye bedre guttelag, juniorlag og ikke minst et godt A-Lag. Det ble bare en sesong for meg i Svelvik trøya, men kan love dere at det var nok til å kjenne på nostalgi følelsen når jeg nå ser tilbake..
Fra Svelvik gikk turen innom Strømsgodset sitt juniorlag, og et hyggelig møte med fotball på et høyt nivå. Dette førte meg videre til NTG i Bærum, der jeg var så heldig og få oppleve 4 U landskamper for Norge. Etter hvert gikk turen videre til LYN og mitt første møte med senior fotballen. Jeg ble tatt ut i en rekruttstall i LYN og fikk spille kamper i 3 div. Etter en utlånsperiode til Fossum gikk turen videre til Asker. Etter en sesong der gikk turen videre til Kongsvinger.
Første sesongen min i KIL var i 2. div. og skeptikerne fikk rett. KIL endte på en 7 plass og Fredrikstad som blomstret over av entusiasme og glød rykket opp til 1.div. Alt så mørkt ut. Og stadig flere ga opp KIL. Så ankom en herre ved navn Vegard Skogheim.
Fra det tidspunktet snudde alt seg. Vegard har en utrolig karisma og et meget smittende vesen. Han brukte alt for å bygge entusiasme og for å få oss gutta til å lete frem den gode følelsen ved å spille fotball. Det året tapte vi ikke en eneste kamp og rykket opp foran et fullsatt Gjemselund. Kontrastene var store fra 100 tilskuere året før til 5000 opprykkskampen året senere.
Etter 5 år i Kongsvinger fant jeg ut at nok var nok. Hjemlengselen ble for stor og avgjørelsen ble tatt. Men jeg vil presisere at det ikke var en lett avgjørelse og dra fra den gjengen som sammen hadde skrivet ny historie i Kongsvinger. Mange av mine beste kamerater har jeg fra den tiden.
Jeg og min beste venn, John Reidar Jensen, (Lagkamerater fra NTG og i KIL) har lenge snakket om treneryrke. Interessen for fotball er så stor at utallige timer går med til å diskutere fotball. Jeg for min del har lenge hatt en drøm om å kunne komme hjem til Svelvik og overføre mye av mine tanker og opplevelser til klubben. Derfor var det en spennende mulighet som dukket opp (Mye før enn jeg så for meg) den dagen da en av mine barndomskamerater Per Harald Hagrup ringte meg. Det førte til et møte med nevnte Perry, Einar Kaasa og verdens snilleste mann, Elmar Ebbestad. Sammen ble vi enige om å gå inn i et trenerteam bestående av meg, Perry og Einar. Har bare godord og si om disse fantastiske personene!
Etter hvert ble jeg klar for en ny klubb som spiller. Klubben er Hønefoss og spiller 1 div. Der trener jeg selv på dagtid og er med Svelvik på kveldstid. Tøffe dager, men også utrolig spennende og morsomt.
Og et punkt står sentralt hos mange av disse. Og det er ENTUSIASME. Dette mener jeg er nøkkelen til suksess i enhver sammenheng. Ikke bare i fotball..
Fotballfaglig deler jeg, Perry og Einar mye av de samme tankene. Og jeg vil utfordre samtlige til å stoppe oss i byen, eventuelt komme opp til Solbakken og ta en kopp kaffe. Der vi kan utfordre hverandre fotballfaglig. Vi har utvilsomt masse å lære av mannen/gutten i gata og jeg kan love dere at alt vil bli tatt på alvor.
Til slutt må jeg takke gutta for måten jeg har blitt mottatt på. Spesielt gamle gutta som tar i mot en såpass ung kar som trener. Har stor respekt for dere alle mann !
Jeg gleder meg voldsomt til fremtiden !!
Håkon